Bransjen, Branding og Bullshit

Konsulenthus og kompetanse

Det stormet rundt Sopra Steria før påske. Svartelister, forventet frivillig arbeid og e-poster fra diverse ledere som verken tålte tidens tann eller dagens lys spesielt godt. 

Diskusjonen handler om en skikkelig ukultur som i stor grad går under mang enn radar, et potensial for goodwill og gratisarbeid, skapt av et voldsomt brandingbonanza som starter flere år før studenter blir til ansatte. 

Det handler om kompetansebygging i konsulentbransjen.

Pillars of Bransjen 

I brede termer vil jeg påstå at IT-konsulenthus generelt står på to pilarer: 

1. kompetansen de selger, og

2. det sosiale miljøet de skaper som arbeidsplass

Det er selvfølgelig andre viktige elementer i et konsulenthus, men jeg mener det i sin enkleste form koker ned til kompetansen man selger, og hvordan man tiltrekker- og holder på den.

Kompetanse og prosjekter

Prosjektene og kundene man kan jobbe med gjennom å ansettes i et konsulenthus, er viktig. Ingen liker å kjede seg på jobb. For nyutdannede er det dog i stor grad én type kunder som er aktuelle de første årene: Den Offentlige Kunden. 

Offentlige rammeavtaler er de store konsulenthusenes brød og smør. De pumper ut nyutdannede konsulenter som basically får sin reise fra ung og lovende junior til lett bedøvet seniorkonsulent med tre års erfaring finansiert over skatteseddelen. 

Det er liten variasjon fra byrå til byrå. Skatt, NAV, Lånekassen, IMDI, UDIR, same, same, but different.

Social branding

Hvorfor skal jeg som informatikkstudent bry meg om å jobbe i «generisk franskeid konsulenthus A» og ikke i «generisk franskeid konsulenthus B»? Punkt 1 har vi konkludert med at det er vanskelig å skille på, og «Kunden» er uansett en verden en typisk 23 år gammel student har særdeles lite innsikt i.

Løsningen er naturligvis Det Sosiale Miljøet©. The Greatest Place To Work. Sosiale samlinger. Utenlandsturer. Kompetanse, kontakter og Kava.

Og det starter tidlig. Utvalgte IT-studenter – ikke alle, må vite – fra linjeforeninger som har «næringssamarbeid» – også kalt pengedryss – fra en rekke konsulenthus, blir flydd inn til Oslo for å lære om «hvilke muligheter dere har hos oss». I andre bransjer er begrepet «smøring». Jeg har vært med på å arrangere slik smøring selv: tappekraner med selvbetjening, bygget med Microsofts skytjenester, utsøkte måltider, fri bar og liveband og reservert inngang på freshe utesteder. Det er rett og slett jævlig kult, no pun intended. Det er Bransjen på sitt beste.

Prosessen fortsetter så fort de nyutdannede er på plass med arbeidskontrakt og er vel etablert hos en sannsynligvis offentlig kunde. Det er fadderperiode 2.0, bare med penger – plenty av identitetsbygging i form av sosiale arrangementer med mer eller mindre faglig relevans, selv om nettopp kompetansebygging ofte er salgsargumentet. For en nyutdannet som er nyinnflyttet til hovedstadsområdet kan dette være en av de viktigste bidragene til sosial nyetablering, og har absolutt noe for seg. Det er ingen tvil om at regnskapskonto 5990 Annen personalkostnad, med skattefradrag er en fyldig konto hos de fleste konsulenthus. Som den også bør være, gitt hvor stor andel av den ansattes fakturering som ikke havner på lønnsslippen.

Avkastning together

Investeringsstrategien til konsulenthusene er ganske klar: branding og pengebruk rettet mot nyutdannede, vordende juniorer, starter lenge før arbeidskontrakten er et tema. Det bygger opp under en idé om at arbeidsforholdet er noe annet i konsulentbransjen, noe mer, noe hellig. Her trengs knapt kontrakter, vi skaper verdi sammen! Better together!

Det legges med andre ord tidlig opp til smash, altså økt lønnsomhet, og for aksjonærene er smashen økt utbytte.

Det er frivillig å delta, men det er sterkt oppfordret 
Råtne epler (som stiller krav) i kurven smitter de friske (stemninga)
You win some, you lose some¹

Inntil du har nådd et visst nivå i Bransje-hierarkiet, gjerne med krav om salg og personalansvar – uansett om du er skikket til noen av delene – går en særdeles stor porsjon av faktureringen din til Selskapet. Jada, man skal finansiere backoffice-tjenester som salg, administrasjon, rekruttering og HR. Og ikke minst lønna som får ledere og seniorer til å bli værende. Men man skal som selskap først og fremst møte et avkastningskrav hos aksjonærene. Det gir opphav til fenomenet «faktureringsgrad» og «≥100 %» i samme setning. Da er det lite rom for å føre timer på ikke-verdiproduserende ting som «intern kompetanseheving». Dermed tyr man til alternative måter å kombinere behovet for sosial branding og kompetanseutvikling på.

Det er tid for å høste fruktene av investeringene i «vår familie» 

Er Sopra Steria verst i klassen? Det har jeg ingen grunn til å tro. Å roaste SS er heller ikke målet med denne posten.

Dog, jeg får skrivekløe når jeg leser poster hvor manager-konsulenter lirer av seg «samfunnsansvaret ved å ansette nyutdannede» og «du blir ikke best av å jobbe 8–16» og andre branding-floskler man nesten skulle tro de fikk betalt for å servere ut til den gemene hob på LinkedIn.

Med unntak av anonyme meldinger til 24-erne, E- og Kode-, er det en øredøvende stillhet blant dem som faktisk treffes av policyen – juniorkonsulentene. Hvem vil være personen som stikker hodet frem og stiller seg lagelig til for hugg, og slenges rett på The Blacklist?

Ufrivillig frivillighet

Og hva er «frivillighet» da, dere? Er det spesielt frivillig å delta når man ønsker å være på tilbudssiden, det tilrettelegges for sosialisering og oppfordres sterkt til å delta av de voksne? Skal man som nyutdanna og ambisiøs stå på krava om at dette faktisk er arbeid? At det er verdiskaping for selskap og kunde, og ikke bare «investering i egen fremtid»?

Kompetanseheving bør helst skje på fritiden. Mellom kodelinjene skal du elske ditt fag som din neste, og du blir ikke god hvis du ikke koder frivillig på kveldstid.

But, Why The Rant?

Er dette et forsøk på å sable ned hele modellen med juniorer som dyttes ut i offentlige prosjekter? Nei, det er ikke intensjonen med dette blogginnlegget. 

De aller færreste kunder, offentlige som private, er i stand til å bedrive effektiv opplæring av hundrevis av nyutdannede. Jeg mener at rutinen hvor offentlige rammeavtaler fylles opp av juniorkonsulenter, er ganske fornuftig bruk av skattepenger. Men det forsvarer ikke at konsulentselskapene selv ikke klarer/evner/vil (stryk det som ikke passer) å investere i konsulentenes kompetanse. 

Det er et stilltiende samtykke mellom de store konsulenthusene om at «den kostnaden er vi rett og slett ikke interessert i å belaste aksjonærene». 

Den holdninga har ikke livets rett i norsk arbeidsliv.

Brandingbonanzaet har kulturelle og sosiale bieffekter, som seriøse arbeidsgivere bør ta inn over seg. Sørg for å bygge dine egne pilarer, og når du blir utfordret på det – Sopra Steria, jeg ser på dere i akkurat dette tilfellet – så bør du lytte.

1. Et lite utvalg sitater fra min tid i de store konsulentbyråene